Kronikk fra 2015 - Skateparkens formål og flerbrukens dilemma


Debatten om flerbruk i skateparken, især kombinasjonen rullebrett og sparkesykkel, er mer aktuell nå enn da den dukket opp for nær tre somrer siden. På NORBs klubbsider på FB diskuteres bl.a. historikk med eierskap, argumenter og hvordan forklare foresatte og brukere nødvendigheten av en regulering. I mange parker kjempet frem av skatekulturen er sparkesykkel blitt gratispassasjerer og har fått et tilbud, dog kanskje ikke til det tidsrommet og det omfanget sparkesykkel ønsker. Uvitende er de kanskje også om at mange av oss som skater venter med å bruke parken til de er ferdige, så reguleringen i effekt blir et raust hensyn fra skatemiljøet.

Kronikken gjengitt forsøker forklare hvorfor sikkerheten blir en kjempeutfordring med flerbruk. Jeg har fått en rekke tilbakemeldinger på at den bidrar til å økt forståelse, og med det skape aksept for regulering. Fra en skateklubbs ståsted er behovet lett å begripe, men for politikere og eiere av parken er det ofte nødvendig med en god innføring og sammenligning med annen aktivitet. Med flerbruken har vi ironisk nok blitt nødt til til å forsvare en regulering i et anlegg og en kultur som ellers tilbyr nær grenseløs frihet og egenorganisering. Lykke til med dialogen, og trenger du hjelp, ikke nøl med å ta kontakt med NORB, eller spørre på NORBs klubbside på FB.

Fritjof CK - høsten 2017

 

nyetastaskateparkensformål.thumbTasta Skatepark - Foto: Kristoffer Bokn

Skateparkens formål og flerbrukens dilemma 

Sist mandag hadde Oppland arbeiderblad en sak på kommunes avgjørelse om å redusere tilbudet for sparkesykkel i skateparken på Gjøvik. Fra ordførerens facebookside kunne avisen hente kommentarer med temperament i både medhold og misnøye. Som støtte til også Gjøvik kommunes beslutning vil jeg belyse utfordringene flerbruk i en skatepark ofte bringer med seg. Avgjørelsen er ikke unik, men gjennomført i flere andre skateparker.

Mandag fant jeg min dialog fra 2006 med ungdommene Jill og Thomas fra Gjøvik skateboardklubb. De var da i gang med en strategi for å få til en skatepark. Siden har skateklubben fullført den over ti år lange jobben med å skaffe støtte og realisere drømmen for sine; skaterne. Uten arbeidet fra bl.a. disse ville det antakelig ikke vært noen park. Skaterne må få slippe seg løs i parken de har kjempet frem. Man kan ikke frarøve dem skateparken de har arbeidet for. Jeg skulle like å se at man på en populær golfbane åpnet sine armer for dusiner av uorganiserte ungdommer hvis hjerter banket for frisbeegolf. Frustrasjonen er høy blant skatere på mange steder der sparkesykkel alltid får kjøre fritt. Tross begeistring for samme type bane er det ikke gitt at det fungerer godt å rulle sammen. Når skaterne og kommunen ber om tid fritt for sparkesykkel er den viktigste grunnen sikkerhet.

For å forstå sikkerhetsproblemet er det viktig å vite litt om sparkesykkel og skateboard. Det er krevende å komme i gang på skateboard. Man står oppreist og styrer med føtter og balanseoverføring. Med skateboard har man lang læretid før man kan svinge kontrollert gjennom skateparken. Til sammenligning er denne innøvningstiden nærmest fraværende for sparkesykkel. Her står man på et lavt stigbrett og holder i styret. Det er lett å kontrollere, og lett å gå av og på. Som nybegynnere på sparkesykkel kan man raskt ta i bruk hele skateparken. Det er flott at det er lett å komme i gang på sparkesykkel, men for de mer øvede skaterne som er i parken utgjør dette dessverre en fare. 

I tiden man forsøker mestre grunnleggende manøvrering på skateboard, får man nødvendigvis mye kunnskap om samspillet med de andre som ruller. Man lærer når det er klart å rulle, og hvordan andre bruker anleggets usynlige, men tenkte kjøremønster. Når ta hensyn og når gripe mulighet til å rulle. At det er hensynsløst å rulle på tvers av kjørelinjer og raskt endre retting. Man lærer brettets grenser for manøvrering og bremsing. Som sparkesyklist får man i liten grad denne læretiden. Man ruller avgårde og blir utsatt, og utsetter brukere av skateboard for fare bl.a. fordi man er uvitende om at brettet ikke kan manøvreres som en sparkesykkel. I noen skateparker fungerer rullingen. Men i mange skateparker gjør den dessverre ikke det. Til sammenligning: Jeg møter ikke opp på kunstløptrening med hockeyutstyr og forventer kunne smelle pucken vantimellom, bare fordi begge deler foregår på is. Tiden på isen må ofte deles, slik tiden på betongen ofte må deles.

Den største utfordringen er for øvrig at sparkesyklister ofte er barn. Barn er mer utsatt for fare (også) i aktivitetsanlegg enn andre. Barn under 10 år har ikke utviklet viddesynet (sidesynet). Barn har en begrenset evne til å oppfatte hendelser omkring seg. Dette er en av årsakene til at barn de fleste steder ikke får sykle til skolen før de er 10 år. De har liten evne til å forutse fare. Barn stoler på voksne - at de ikke blir påkjørt. Når barn sparkesykler i skateparker har de tidvis med seg foreldre ut på betongen. Dette gir en trygghet for begge disse, men det kan være uheldig fordi folk som ikke selv ruller i liten grad forstår hvor og når de står i veien for aktiviteten. Foresattes manglende kunnskap er på ingen måte deres feil. En skatepark identifiseres på mange måter som en lekeplass. Den er ofte uten gjerder. Trenere og organisering er ikke å se. Det gir oss ikke de vante signalene om at banen burde tilnærmes på samme måte som en fotballbane der laget har trening. En skateparken er ikke en lekeplass. Skaterne ønsker ofte å drive sin aktivitet i heftig omfang og tempo. Skateparkens design inviterer til høy fart og dristig kjøring slik vi så under NM i fjor. Som i andre aktiviteter ønsker skaterne å fokusere på å prestere. De vurderer risikoen under selve aktiviteten. Den ligger i å utfordre mestringsevnen. Å pålegge dem ansvaret med til alle tider å se seg for som om skateparken er en lekeplass er uhørt.

Skaterne i Gjøvik har nå levd med flerbruk i all tid siden åpningen. De har konkludert med at det ikke fungerer, og da må noe gjøres. Når sparkesykkelmiljøet ikke har bidratt til realisering av tilbudet, er de således en heldig gratispassasjer. Til tross for dette får de et tilbud – det snakkes ikke om et forbud. Deling i nivå eller alder er forkastet andre steder, men sistnevnte vil kanskje kunne fungere her. Om tidene for deling er uklokt valgt vites ikke. Det kan man klokelig ta brukere fra alle aktiviteter med i et arbeidsmøte om. At man har for mange brukere er på et absurd vis et gledelig problem. Vi kan trolig enes om noe nå: Disse aktivitetene er populære og anlegget er en suksess. Med det takker og gratulerer jeg Gjøvik kommune med en tvers igjennom god investering, og jeg ønsker rullemiljøet på Gjøvik lykke til med å finne en god løsning de kan leve med. Erfaringen fra kommuner som har innført dette viser tryggere og mer fornøyde brukere.


Fritjof C. Krogvold
Skateparkdesigner og styremedlem i Norsk organisasjon for rullebrett.

Ja, vi Liker!